av Aristocrisis | februar 24, 2011  

Anders Fogh Rasmussen i Moskva

Den tidligere danske statsministeren så seg i speilet. Han likte det han så. Selv om årene begynte å sette sine spor, så han fremdeles et gjenskinn av gløden som hadde brakt ham framover i livet. Han hadde gått fra enkle kår i Nørre Djurs, oppover i Venstre, vært statsminister i åtte år, og nå som genralsekretær i NATO. – Joda, kære dræng, dette skal du klare, sa han lavt til seg selv, rett før han skulle til å forlate det eksklusive hotellrommet i Moskva.

Han likte ikke nødvendigvis Amerikanerne og deres evig aggressive stil. Helt siden han var liten, hadde han opplevd frykten for atomkrig og hadde sett på det som det verst tenkelig utkommet for menneskeheten. Joda, han hadde sendt unge danske drænge for å dø for Bush i Irak uten å blunke, og uten egentlig å tro verken på mål eller midler. Han hadde visst at det var nødvendig for å sikre sine egen steg i stigen, helt til toppen.

Men det var ikke av egnennytte han hadde gjort dette. Han hadde en drøm, som snart skulle virkeliggjøres. De nordiske land stod i en unik posisjon som brobyggere. Han tenkte på Olov Palme, Oslo-prosessen, og bidrag til FN-styrker i flere tiår. I norden ville man ikke ha konflikt, tenkte Rasmussen, og satte seg i limousinen, på vei til møtet med Russlands leder, Vladimir Putin. Og vi vil ha Russland med oss på veien mot fred. Det var bare en nordisk generalsekretær som kunne få dette til. Anders følte seg kallet.

“Øst og vest er ikke fiender i år,” nynnet han, til stor forskrekkelse for den unge amerikaneren Smith, som satt ved siden av han i den staselige bilen. -Er alt i orden, Rasmussen? sa han med en lett bestyrtet mine. – Å jada, John. Dette er dagen vi får Russland med på laget, vet du. Optimisme får verden til å gå rundt..  Smith trakk på skuldrene og ordnet papirene enda en gang, før limousinen svingte inn foran Moskvas store sentralpalass.

Et hjertelig møte?

Et hjertelig møte?

De ble mottatt med pomp og prakt. Orkesteret spilte, de unge velstriglede sekretærene og agentene var på plass, og de ble ledet opp en trapp og inn på et flott møterom. Rasmussen kunne nesten ikke styre sin begeistring, og følte lystige sommerfugler i magen. -Nå, Vladimir, er det deg og meg! Da han fikk øye på Putin innerst i møterommet, gikk han mot ham med et bredt glis og en utstrakt hånd.

Men noe var galt. Putin så på ham med et stålblikk, og gav ingen tegn til å ville hilse. – Du vet at vi helst så at NATO forsvant, sant? Dere har laget problemer for Russland i så mange år, og nå er dere en ting som burde høre fortiden til! Rasmussen kunne nesten ikke tro det oversetteren fortalte ham. – Det er en stor ære for meg å komme til Moskva, begynte han, litt stotrende. – Det er jeg helt sikker på, svarte Putin. – Bare ikke kom og si at dere vil ha vårt vennskap. Etter Kazakstan. Tsjetsjenia. Afghanistan. Vi er ikke dumme. Vær så god, ta en stol. Etter denne tiraden, kunne delegasjonene sette seg.

Diskusjonen forekom Rasmussen å foregå en tåke. Alle hans forslag, som han hittil hadde hatt stor tro på og jobbet mye med, ble framsatt i en presumptiv og prøvende tone. De ble besvart med luftige avvisninger, fraser, fraværende skuldertrekk og avvisende smil. Det siste Rasmussen husket, var Putins iskalde stålblikk før de hevet møtet noen timer senere.

Men Rasmussen var en fighter, og slapp ikke sin agenda så lett. Vel tilbake på en av ambassadene fikk han utarbeidet en pressemelding der det stod at Russland var svært positiv til et tettere samarbeid med NATO, og at de gledet seg til å bidra i “kampen mot terrorisme” i Afghanistan. Han hadde god teft for hvilke meldinger som gikk hjem hos avisredaksjonene. Folket der ute trengte ikke nødvendigvis objektive fakta for å gjøre seg opp en mening om verdens tilstand.

-De skal ikke tvile på at tøværet fortsetter, tenkte han. -Vi skal bygge broer, og brobyggeren – det er meg! Han stirret utover Moskvas grå og trafikkerte gater, og sa til seg selv at stor menn ikke lar små ting gå innpå seg.

John Smith hadde på sin side satt opp en sikker forbindelse til en server i Langley, Virginia. Sjelden hadde han hatt mer interessant informasjon å sende hjem. Etter en liten time var møtet nitidig beskrevet og sendt. Smith tok seg en drink og så utover Moskvas grå og trafikkerte gater. Han ristet på hodet og nynnet. – You don’t know how lucky you are, boy.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Comments are closed.

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00