av Aristocrisis | februar 24, 2011  

Anders Fogh Rasmussen i Moskva

Den tidligere danske statsministeren så seg i speilet. Han likte det han så. Selv om årene begynte å sette sine spor, så han fremdeles et gjenskinn av gløden som hadde brakt ham framover i livet. Han hadde gått fra enkle kår i Nørre Djurs, oppover i Venstre, vært statsminister i åtte år, og nå som genralsekretær i NATO. – Joda, kære dræng, dette skal du klare, sa han lavt til seg selv, rett før han skulle til å forlate det eksklusive hotellrommet i Moskva.

Han likte ikke nødvendigvis Amerikanerne og deres evig aggressive stil. Helt siden han var liten, hadde han opplevd frykten for atomkrig og hadde sett på det som det verst tenkelig utkommet for menneskeheten. Joda, han hadde sendt unge danske drænge for å dø for Bush i Irak uten å blunke, og uten egentlig å tro verken på mål eller midler. Han hadde visst at det var nødvendig for å sikre sine egen steg i stigen, helt til toppen.

Men det var ikke av egnennytte han hadde gjort dette. Han hadde en drøm, som snart skulle virkeliggjøres. De nordiske land stod i en unik posisjon som brobyggere. Han tenkte på Olov Palme, Oslo-prosessen, og bidrag til FN-styrker i flere tiår. I norden ville man ikke ha konflikt, tenkte Rasmussen, og satte seg i limousinen, på vei til møtet med Russlands leder, Vladimir Putin. Og vi vil ha Russland med oss på veien mot fred. Det var bare en nordisk generalsekretær som kunne få dette til. Anders følte seg kallet.

“Øst og vest er ikke fiender i år,” nynnet han, til stor forskrekkelse for den unge amerikaneren Smith, som satt ved siden av han i den staselige bilen. -Er alt i orden, Rasmussen? sa han med en lett bestyrtet mine. – Å jada, John. Dette er dagen vi får Russland med på laget, vet du. Optimisme får verden til å gå rundt..  Smith trakk på skuldrene og ordnet papirene enda en gang, før limousinen svingte inn foran Moskvas store sentralpalass.

Et hjertelig møte?

Et hjertelig møte?

De ble mottatt med pomp og prakt. Orkesteret spilte, de unge velstriglede sekretærene og agentene var på plass, og de ble ledet opp en trapp og inn på et flott møterom. Rasmussen kunne nesten ikke styre sin begeistring, og følte lystige sommerfugler i magen. -Nå, Vladimir, er det deg og meg! Da han fikk øye på Putin innerst i møterommet, gikk han mot ham med et bredt glis og en utstrakt hånd.

Men noe var galt. Putin så på ham med et stålblikk, og gav ingen tegn til å ville hilse. – Du vet at vi helst så at NATO forsvant, sant? Dere har laget problemer for Russland i så mange år, og nå er dere en ting som burde høre fortiden til! Rasmussen kunne nesten ikke tro det oversetteren fortalte ham. – Det er en stor ære for meg å komme til Moskva, begynte han, litt stotrende. – Det er jeg helt sikker på, svarte Putin. – Bare ikke kom og si at dere vil ha vårt vennskap. Etter Kazakstan. Tsjetsjenia. Afghanistan. Vi er ikke dumme. Vær så god, ta en stol. Etter denne tiraden, kunne delegasjonene sette seg.

Diskusjonen forekom Rasmussen å foregå en tåke. Alle hans forslag, som han hittil hadde hatt stor tro på og jobbet mye med, ble framsatt i en presumptiv og prøvende tone. De ble besvart med luftige avvisninger, fraser, fraværende skuldertrekk og avvisende smil. Det siste Rasmussen husket, var Putins iskalde stålblikk før de hevet møtet noen timer senere.

Men Rasmussen var en fighter, og slapp ikke sin agenda så lett. Vel tilbake på en av ambassadene fikk han utarbeidet en pressemelding der det stod at Russland var svært positiv til et tettere samarbeid med NATO, og at de gledet seg til å bidra i “kampen mot terrorisme” i Afghanistan. Han hadde god teft for hvilke meldinger som gikk hjem hos avisredaksjonene. Folket der ute trengte ikke nødvendigvis objektive fakta for å gjøre seg opp en mening om verdens tilstand.

-De skal ikke tvile på at tøværet fortsetter, tenkte han. -Vi skal bygge broer, og brobyggeren – det er meg! Han stirret utover Moskvas grå og trafikkerte gater, og sa til seg selv at stor menn ikke lar små ting gå innpå seg.

John Smith hadde på sin side satt opp en sikker forbindelse til en server i Langley, Virginia. Sjelden hadde han hatt mer interessant informasjon å sende hjem. Etter en liten time var møtet nitidig beskrevet og sendt. Smith tok seg en drink og så utover Moskvas grå og trafikkerte gater. Han ristet på hodet og nynnet. – You don’t know how lucky you are, boy.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | januar 27, 2011  

Gjeldskrisen og hva vi bør gjøre med den

I kjølvannet av finanskrisen har det i de fleste vestlige land oppstått en alvorlig og vedvarende gjeldskrise. Vi leser stadig om at nye land, fylker eller byer er neddynget i gjeld og er på konkursens rand. Island har vært der, Irland, Hellas og Portugal har alle vært der – en nedgradering av kredittverdighet, som fører til høyere renter på landenes statsfinanser.

Spørsmålet er utrolig komplekst, og dreier seg om fundamentale forhold knyttet til vårt økonomiske system og fremtid. Ikke minst finnes det svært mange ulike forklaringsmodeller på hva som forårsaket finanskrisen, og hvem som har skylden for katastrofen som inntraff i perioden 2007-2008. For å avgrense dette innlegget litt, skal vi her se på hva som er det åpnebare dilemmaet når man er truet av for mye gjeld; kutte utgifter eller øke inntektene.

Høyresidens svar: Kutt offentlige budsjetter

Ut fra en liberalistisk ideologi vil man som regel se de offentlige utgiftene som det største problemet. Mange i denne politiske leiren ser på staten og det offentlige generelt som et “onde”, som må slankes og holdes på et sparebluss. Internasjonale institusjoner som IMF er også pådrivere for en slik politikk.

Vil redusere det offentlige

Vil redusere skattene

Vi kan se det i sparepakkene for Irland, England, Hellas og Spania, der offentlige ansatte sparkes, eller må godta lavere lønn for å beholde arbeidet. Ikke minst gjelder dette USA, der mange lokaladministrasjoner (hvor California er det mest kjente) kutter dramatisk i antall offentlige ansatte. Basale tjenester som brann- og helsevern, og ikke minst undervisning skjæres inn til beinet. En venn av meg var i USA i fjor, og han hørte overalt: “De sparker lærerne”.

Samtidig har den høyrepopulistiske Tea-party-bevegelsen vind i seilene, og deres fanesak er “lavere skatter og mindre stat” (sammen med en hel del annet, ikke så konsistente meninger). Argumentasjonen går på at det var statlige reguleringer som forårsaket finanskrisen(gjennom å pålegge låneinstitusjoner å låne til fattige osv), og at skattene hindrer økonomisk dynamikk og utvikling. Det kuttes over hele linja i USA, ihvertfall på lokalplan; imens sentralregjeringen fortsetter sine gigantiske låneopptak, støttet av et velvillig globalt finansmarked.

Sarah Palin & co, IMF og høyresiden ser ut til å få viljen sin i det store bildet, med å la vanlige folk (som offentlige ansatte tross alt er) betale regningen for tidlige tiders alt for store låneopptak. En sektor vil de imidlertid gjerne skjerme; den mektige forsvarsindustrien.

Dr Doom: Hev skattene!

Den ikke så ukjente “Dr Doom and Gloom”, Marc Faber, ble i sin tid kjent for å forutsi boliglånskrisen, flere år før den materialiserte seg. I dagens utgave av DN på nett (artikkel her), kommer han med en løsning som ligner lite på det høyresiden typisk står for: Hev skattene, og kutt forsvarsutgiftene. Da våger han seg med ett ut på noe som kan kalles dypt vann for hans publikum, makteliten i World Economic Forum i Davos.

Vil øke skattene

Vil øke skattene

Det virker jo åpenbart at man relativt enkelt skal kunne skattlegge de rikeste i større grad. Faber snakker om skatter for de rikeste og den velbeslåtte middelklassen, med andre ord den samme gruppen som Obama ville skattlegge noe hardere gjennom å la Bush’ skattekutt utløpe. Obama ble nedstemt, men argumentasjon hans holder så absolutt stikk. Tjener man mer enn 1 million $ i året, har man vel råd til å betale en høyere, progressiv skatt enn en som tjener 20000 $ (og det er mange). Da tar man ikke fra noen levebrødet, samtidig som staten får bedre inntekter.

Og det at forsvarsbudsjettene skal være en slags hellig ku i dagens situasjon, er jo helt uhørt. Vi ser små, små tegn på at det ikke lenger kommer til å være slik, som at England kuttet ca 3 % i sine militærutgifter. USA har vel kuttet sin årlige, garanterte økning i forsvarsbudsjettet fra ca 4 til 3%. Men fortsatt er det veldig langt å gå, og enorme summer å spare. Militærindustrien argumenterer alltid med “arbeidsplasser”, “industrielle perspektiver” osv., men det framstår som en svært kostbar måte å opprettholde sysselsettingen på. Hva skal egentlig USA med 1900 f-35 fly? De skaper nok noen tusen arbeidslasser, ja, men tenk hva pengene kunne vært brukt til andre steder.

Hvis eksempelvis alle land kuttet alle militærbudsjetter med 70%, ville de fleste land trolig komme i en tilnærmet budsjettbalanse. Hvis halvparten av besparelsene ble brukt til å ansette lærere, sosialarbeidere, helsepersonell og forskere i sivile stillinger, ville sysselsettingen samtidig øke dramatisk. Ja, en del ledere og PR-folk i Lockheed Martin og lignende mastodonter ville miste jobben, men det er kanskje like greit.

Som et litt mer realistisk tiltak sier jeg meg for nå enig med Dr Faber: Skattlegg de rike i større grad. Skjer det samme i alle land, vil det ikke lenger finnes skatteparadis der “hvite” og “svarte” formuer kan gjemmes vekk. Det må bli en slutt på å la vanlige folk betale for denne vanvittige, lånebaserte gjeldskarusellen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | november 19, 2010  

Surviving is surviving

Etter tre strabasiøse sesonger stanset kanadieren Les Strouds i 2008 innspillingen av TV-serien Survivorman. Nå om dagen finnes det mange flere slike serier, som Man vs. Wild, med den kanskje enda bedre kjente Bear Grylls i hovedrollen. Grunnen til at jeg vil nevne Survivorman her, er egentlig ganske tilfeldig; jeg så nylig en episode, og ble veldig fascinert.

For her er det mye morsomt! Kan være denne serien er laget for en annen seergruppe enn meg, men for tur- og fritidsvante nordmenn kan dette framstå som til tider latterlig. La meg bare si det med en gang – for Strouds er friluftsliv livsfarlig! Og alle typer vær, landskap, tider på døgnet inneholder fallgruber og skremmende vanskeligheter. (Selv om man bare skal være ute i en uke, og et enormt støtteapparat er bare en telefon og en helikoptertur unna).

 The survivor

The survivor

Er det kaldt – ja da kan man fryse ihjel. Hvis det er varmt, kan vi svette, og da er det store farer for hypotermi når det blir kaldt på kvelden. For mye sol er ikke bra, og regn er heller ikke bra, og mørket er fullt av smågnagere, og natten har sine egne utfordringer som krever en masse kritiske vurderinger. Naturen er et farlig, truende sted hvor man hele tiden må forsvare seg mot truende omgivelser – helt til helikopteret kommer. Les Stroud har likevel alltid tilfeldigvis med akkurat det han trenger for at det ikke skulle bli for vanskelig. Et gevær, dykkerutstyr og nødraketter gjør underverker, men hadde vel neppe vært for hånden i en reell krisesituasjon. Ellers viser han en sviktende talent for ting som å kjøre hunder, fange fisk eller drepe villdyr. Det er mulig at mange TV-seere ikke får med seg hvor lite naturvant han er. Les Strouds har uansett mange fans i mange land.

Kontrasten til egen norske naturprogrammer og opplevelser er ganske påfallende. Og ikke minst kontrasten i vanskelighetsgrad. Nylig hadde eksempelvis Lars Monsen med seg mange funksjonshemmede på lang tur i den villeste ødemark(litt verre, survivorman?). Han kunne man sikkert sendt ut i skauen med en kniv og et kilo smør, og ventet han tilbake i fin form to måneder senere. Tilbake i vår historie ligger det mange, langt mere spektakulære overlevelser, ikke minst husker vi Amundsen som frøs inne i årevis i isen og kom ut like hel. Mange andre kunne vært tatt med, Ingstad, Nansen, Heyerdahl.

Survivorman viser hvor fjern det går an å bli i forhold til naturen og hva den står for som tilfluktshavn og reservoar. Har det virkelig gått så langt. Seerne lever i en illusjon, som skal bygges opp som et trygt og sikkert revir overfor den ubeboelige og fiendtlige naturen i skogen og på fjellet. Survivorman kan være et ypperlig eksempel på den fullkomne post-virtuelle TV-serien, forstått slik at den villeder seerne på et plan, men likevel gir mening innenfor en ramme som serien selv definerer. Vi lever oss inn i en vanskelig, men kortvarig situasjon, og lengter likevel tilbake til den trygge hverdagen. Som underholdning er det morsomt, komplekst, og med situasjoner som kan fremkalle både latter og gråt.

“…you might say that it’s easier to survive on a tropical island than on the North Pole or in the desert, but surviving is surviving, no matter where you are”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | oktober 22, 2010  

Velkommen vinter, velkommen eksos

Nå er det av en eller annen grunn lenge siden jeg har skrevet noe her på VGB. Og plutselig så bet jeg den tieren det kostet å reaktivere profilen i meg, og DER var jeg tilbake.

Ser ut som det kan bli en ny kald vinter i Bergen. Og langs Bergensdalens langstrakte transportveier er det tut og kjør for trafikken som aldri før. Alle vet at inversjonen kommer, det er vel bare et spørsmål om når. Det vil i klartekst si at kulden hindrer eksos, svevestøv og røyk fra oppvarming i å stige oppover i atmosfæren. Forurensingen skader nærmiljøet på en veldig tydelig måte, og vi får merke dette på kroppen; jeg og titusenvis av andre som bor her mellom Ulriken og Løvstakken.

Tidligere i år viste vinteren seg fra sin kaldeste side på flere tiår, og forurensingen og trafikkaoset ble verre enn noensinne. Biltrafikken har økt 70% siden 1990. 4 mennesker døde som en direkte følge av dårlig luftkvalitet. Byrådet i byen viste i denne forbindelse en utrolig mangel på handlekraft. Etter et par uker klarte de sette opp noen tilfeldige gratisbusser, og hadde noen halvhjertede forsøk på partall/oddetalls-kjøring. Med minimalt resultat.

Det virker som det var meget bred enighet i befolkningen om at det måtte mye sterkere lut til; så som radikal køprising, stenging av felt, reservering av veien for kollektivtransport ol. Men det liberalistiske byrådet (som antageligvis stort sett er bosatt i villaområder med 0 gjennomgangstrafikk), ville ikke ta tak i dette. Byrådsleder Monica Mæland (H) uttalte til BT at køprising er “usosialt”. En uttalelse som jeg tror mange bet seg merke i.

Når du vil kjøre rimelig og problemfritt fra Bergen Sør til sentrum eller Åsane, betyr ‘usosialt’ noe helt annet enn hvis du er en gammel, kortpustet mann eller kvinne som bor på Minde. Det krever en oversiktlig og helhetlig tankegang for å tilnærme seg problemet på den beste måten.

Kan en bompengepris på 100 eller 200 kr være veien å gå, er det det vi må gjøre. Disse midlene kan finansiere gratis transport på de verste strekningene, og samtidig kan man bygge gratis parkeringshus ved endestasjonene. Bybanen bør også forlenges til Flesland/Åsane, slik at publikum har et troverdig kollektivt alternativ. Man må ikke være redd for å bruke disse tiltakene; det kan redde både velgernes liv og sympati.

Dessverre har det sittende H/FRP-byrådet rotet seg bort i en politikk av godt gjenkjennelig liberalistisk merke: nei til bompenger/køprising, “ja til buss” (busstilbudet  er en hån), markedet får ordne opp selv.

Ved neste valg får vi stemme inn de som har ideologi, evne og vilje til å ta tak i problemer på den rette måten, som setter innbyggernes helse foran egen lommebok og fikse ideer. Enn så lenge får vi om mulig la bilen stå, og unngå vedfyring. Og vi får heller forsøke å overse byrådsmedlemmer som suser forbi i sine smekre biler for å rekke neste møte der de skal vedta å ikke gjøre noen verdens ting. En gang blir det vår.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | februar 3, 2010  

Barcelona vs. Bergen

Å neida, dette er ikke fortellngen om en ikke-eksisterende drømmefinale i Champions League mellom Brann og Barca. Vil bare formidle noen inntrykk fra en langhelg i Barcelona, nå i januar 2010.

For min del ble dette et ganske kraftig kultursjokk. Har aldri vært i Spania før (det gjør meg vel spesiell), og ble enormt overrasket på den positive siden (det gjør meg vel midt-i-leia, FRP-nordmann ordinær).

BARCELONA:

Mildt, ingen snø, frisk havbris, sprø arkitektur, flotte muséer, sosiale, åpne folk de fleste steder. En av mine reisekamerater møtte en venezuelansk skjønnhet etter ca 1 time i byen, så han var nok ekstra fornøyd. Men selv for en uten slikt dametekke er det jo herlig å gå rundt et sted der folk både ser på deg og snakker til deg. Og man blir ikke sett ned på om man ikke skjønner koder for riktig oppførsel i barer, restauranter og ellers, noe som skjer titt og ofte i Frankrike og Italia. Folk er synelig ute hele tiden, spiser og drikker kaffe på kafeer, møtes, leser bøker, spiller domino, henger i baren og snakker med hverandre og ukjente hele dagen. Ikke minst er det trivelig med alle de eldre som også finner sin naturlige plass i utelivet.

Bartenderne synes å være en rase for seg, ultrasosiale og klemmende, og babler gjerne ivei, lenge etter at det er tydelig at man ikke forstår spansk. De mikser sin sangria og serverer sin cava, og forsyner seg gladelig av lasset, slik at regningen på slutten av kvelden gjerne ender opp under det halve av det den skulle ha vært. Vis meg en slik bartender i Norge, og der vil jeg ende opp daglig.

BERGEN:

Det første vi ser på nyhetene, er at en gammel mann har frosset ihjel i leiligheten sin, og først blir funnet flere uker etterpå. Forurensingen legger et klamt lokk på luftkvaliteten og utendørsstemningen i Bergen. Snøen ligger kald over hele landet, og det er så kaldt at man tar ikke turen til noen pub eller restaurant for å møte andre. Løsningen blir å løpe på Rema og kjøpe billig frossenmat for temperert avnyting i hjemmet.

På Depeche Mode-konserten ser jeg en jente som virkelig koser seg og danser energisk rundt, før konserten har kommet ordentlig i gang. Hun får misbilligende kommentarer og skarpe blikk fra folk som står rundt, og spekulasjonen begynner å gå om hvilken dop hun har puttet i seg for kvelden. “Hva er det som er galt med Norge,” hører jeg hun sier. “Folk er så kalde, har det ikke gøy!”

I debatt, kvelden etter kommer spanjol-temaet opp. Jeg forsøker å fronte at nordmenn kanskje har noe å lære av sydens glade mennesker, men får svar på tiltale av mine landsmenn. “Jeg synes vi har det bedre her. Spanjolene ligner på folk med Downs, der de innynder seg hos alle og enhver. Det er bedre å  holde kortene tett til brystet til vi vet det er verdt å vise de frem. Jeg er glad vi ikke flyr rundt og klemmer og kysser hverandre som aper.”

Og det mener vel de fleste her i landet. Jeg for min del prøver å la være å tenke at vi skulle komme oss mer ut og møte folk, gå i baret og prate snikksnakk med fremmede i både tide og utide, og at alkoholen skulle vært mye billigere og været bedre. Så dum kan man bli av å dra til Barcelona, midt på vinteren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | desember 25, 2009  

Eyvind Hellstrøm på Frelsesarmeens suppekjøkken

Var innom Frelsesarmeens nødkjøkken her en dag, nå rett før jul. Der la jeg merke til at den tidligere sjefskokken på Bagatelle befant seg i kjøkkenområdet. Han stod i døråpningen og studerte forsamlingen, tydeligvis noe bister.

En sosial kokk!

- Hva gjør du her, spurte jeg han i forbifarten.

- Skal bare.. sørge for litt skikkelig standard her, sa han. – De skal ikke slippe unna med drepte kjøttstykker..og istykkerkokte grønnsaker. Kan ikke tro de skal få mishandle maten, bare fordi om de deler den ut gratis.

Så forsvant han inn på kjøkkenet. Hørte noe voldsom kjefting og smelling der innefra, skrangling med gryter. Siden jeg hadde dårlig tid i julestria, måtte jeg haste videre. Så meg rundt i lokalet før jeg gikk; fattige, uteliggere, alkoholikere satt rolige rundt om, som så ofte ellers. Det virket ikke som de enset at det stod en stjernekokk bak måltidet de satte til livs.

Ute på gaten begynte jeg lure på hva dette mon kunne være for noe. Har Hellstrøm gått helt fra konseptene, eller er det bare en jippo for et nytt program på TV-Norge. Kanskje mannen har en genuin omtanke for de svakeste. Det er jo tross alt årstiden for å vise omtanke, og gjerne ikke for å krangle om eierskapet til millionrestauranter…

Jeg gav en tier ekstra i gryta til Frelsesarmeen, før jeg fortsatte mine innkjøp av fransk mat til julehøytiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | desember 9, 2009  

Obama vil ikke snakke med pressen

når han er i Oslo. Ser ut som han ikke vil ha spørsmål av typen “Hvordan kan du sende 30000 ekstra soldater til Afghanistan – når du nettopp har fått fredsprisen?” Jeg tror PR-rådgiverne hans har svettet godt over en slik mulighet. Så da var det best å stoppe De Kritiske Røstene.

Denne frykten er trolig helt ubegrunnet. Så et debattprogram med Christian Strand i går, hvor noen moteeksperter har laget en pakke med klær til førstedamen Michelle  (er det virkelig hun som trenger vår omsorg mest, i denne juletid:). Så slo det meg at denne pressekonferansen Obama fryktet slik, trolig ville bestått av Strand og Skavlan-typer, og deres “trivelige” intervjustil.

“Hva føølte du da?” “Hvor mye veier en fredspris, egentlig?” “Hvordan ser det ut i Air Force One, lurer jeg på”. Så – bedre forarbeid fra Obama-teamet, takk! Norske journalister trenger man ikke være redd for.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | juli 12, 2009  

Brüno – et steg ned fra laveste plan

Nå har jeg, som de fleste andre i våre dager, vært en stor fan av Sasha Cohen og hans utagerende parodier. Og med den forhåndsomtalen som Brüno har fått, lot jeg meg selvfølgelig lokke til premieren på fredag. Dessverre viste det seg å være en stor skuffelse.

For det første fikk vi nok en følelse av at alt dette var gjort før. I motsetning til Borat-filmen, så satt vi igjen med en følelse av at det meste var konstruert og avtalt på forhånd. Og så har jeg forsøkt å komme til bunns i hva slags holdninger, hva slags underliggende budskap Brüno prøver å formidle.

* Moteverdenen er bebodd av overfladiske, dumme folk (Stor nyhet)

* Homser i mote/media er ekstra sære/rare, og klarer ikke holde kjønnsorganene sine for seg selv (barnslige greier)

* Den jevne, hetero amerikaner er forutsigbar og lett å lure. De kristne tror homofili er en sykdom som kan kureres (enda en stor nyhet)

* Tysktalende (og særlig østerrikere), er egentlig fremdeles fordekte nazister. De har en refleks i å heve hånden til Hitlerhilsen i tide og utide (elendig, barnslig, utbrukt humor)

En heller mislykket film, som dessverre kan få det til å se ut som selveste Sasha Cohen er i ferd med å gå ut på dato. Ingen vits å se denne på kino. Hvis du ikke allerede er “solgt” av hypen, er det enda ikke for sent å snu i kinodøren…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | juni 12, 2009  

Dagens bekymringsmelding

Ser på BBC her at debatten om eks-guantanamofanger raser videre. Bet meg merke i følgende setning

“The US has been reluctant to send the Uighurs back to China for fear they will be tortured or executed.”

Det var en meget rørende omtake amerikanerne her plutselig viser. Fangene har vært holdt i årevis uten lov og dom, utsatt for tortur og ulovlig fengsling. Det ble fastslått i 2005 (!) at de var uskyldige.

Og nå er vi redde for behandlingen de kan få i Kina? Vel, ikke vet jeg hva slags djevelskap kineserne kan finne på, og det kan godt hende at det er verre enn det de har gjennomlevd hittil. Men at USA bryr seg en millimeter om dette, nei det tror jeg ikke et sekund på. Kanskje de heller er redde for å gi kineserne detaljer om deres utspekulerte forhørsmetoder?

Vi får heller lytte til Amnesty, Røde Kors eller andre som bryr seg på et mer objektivt, humanistisk grunnlag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Aristocrisis | mai 25, 2009  

Gi Per Sandberg en gravemaskin

Som han sier det selv, “Gi meg en gravemaskin, så skal jeg gjøre det selv”. Kanskje vi skal starte en kronerulling her på VGBlurp for å gi han en slik, helst i god tid før jul?

Tenk så herlig om han faktisk kunne gjøre et ærlig dagsverk og hjelpe til i samfunnet. Muligens måtte han ha byttet ut den svart/brune skjorta med en fargesprakende kjæledress, men det går jo an å flekse litt. Vi kunne til og med gitt Siv Jensen en gravemaskin, slik at de kunne grave sammen. Eller så kunne hun vært arbeidsformann, og stått ved siden av og si fra med jevne mellomrom hvor provosert hun er over feks. Sandbergs arbeid.

Det hadde vel vært en bra løsning for hele landet. Tror ikke nasjonen har råd til å slippe slike folk til i utarbeidelse av budsjetter. Kutte skattene med 50 milliarder, øke veiutbyggingen med 20-30 milliarder, samt avskaffe alle bompenger. Kan ikke gå for nøye inn i disse tallene, for det er ikke nødvendig.

Man trenger bare å kaste et lite blikk på tallene for å se at dette er urealistisk politikk. Du kan legge til lønnsløft for sykepleiere og helsearbeidere, økte bevilgninger til forsvaret og flere andre utgiftshopp. Kort sagt er det “breiere fortau og gratis pizza til ungdommen”.

På lang sikt er det bedre om vi sponser Sandberg og Jensen med hver sin gravemaskin. Gaver til veldedige formål er skattefrie!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00